Aktivt vern og aktiv bruk

Evald Jon Strøm og Stein Øberg

Over hele landet finnes det rester etter de aller eldste ferdselsveiene som har vært i bruk for å komme fra et sted til et annet. Stiene ble oppar­beidet over lange avstander som følge av at folk, fe og hester rett og slett måtte bruke beina. At alle ferd­selsveier fra før reformasjonen er automatisk fredet etter kulturminne­loven, er ukjent for mange. Denne artikkelen belyser hvorfor disse kul­turminnene trenger en mere aktiv form for vern enn fredning, og hvordan det kan gjøres til nytte og glede for både kulturvernere, turgå­ere og moderne skogbruk. Ferdselen skjedde både sommer og vinter, i krig og i fred. Stiene fulgte som regel korteste vei. På barmark alltid over de tørreste parti­ene, på is­ og snødekke langs vass­drag. Etterhvert som kjerreveier ble bygd grodde de eldste ferdselsvei­ene som oftest igjen og er i dag der­for vanskelige å gjenfinne i terren­get. Men ved å kombinere inntegne­de stier på gamle kart med nymotens GPS ­signaler og kart­apper på alminnelige smarttelefoner, er det duket for en ny æra. Vi har nå mulighet til enkelt å vise de eldste ferdselsveiene på toppmoderne kart mens vi beveger oss i terrenget.

Mange er ikke klar over at i ferdselsveier som var i bruk før re­formasjonen er likestilt med for eksempel vikingers gravhauger og sverd som automatisk fredede kul­turminner. Det betyr i klartekst at ferdselsveier som var i bruk før 1537 ikke må skades eller ødeleg­ges. Etter kulturminneloven er det straffbart å bryte loven. Noen vil da spørre om temaet er «ferdig snak­ka?» Svaret er todelt, både ja og nei. Ja fordi lovteksten er klokkeklar, både synlige og usynlige kulturmin­ner fra før reformasjonen er auto­matisk fredet. Alle grunneiere og brukere av areal med fornminner plikter å forholde seg til kulturmin­neloven og har meldeplikt til myn­dighetene hvis de er usikre eller gjør funn. Alle som farer fram uten å vise den nødvendige respekt og var­somhet for kulturminner kan anmel­des for miljøkriminalitet og straffes. På den andre siden er det, som nevnt, vanskelig å vite hvor gamle ferdselsveger gikk. Derfor er det gledelig at moderne teknologi kan vise skogsarbeidere ferdselsveiene på de kartene som de nå bruker om­bord i alle moderne skogsmaskiner. Vi kjenner ikke en eneste skogsar­beider som med viten og vilje vil ødelegge et kulturminne. Men for å unngå å skade et kulturminne må alle som arbeider i skogen enkelt få vite hvor kulturminnene er i terren­get. En spesiell strek på hogstkartet som angir at dette er, eller kan være, et kulturminne som skal tas hensyn til, vil uten tvil være til stor hjelp.

Digital gjenfinning og kartlegging 

Grunnlaget for alt kulturvern er at objekter blir funnet, rapportert og registrert. I motsetning til de fleste andre kulturminner har ferdselsvei­ er veldig godt av å bli brukt. Derfor har det vært veldig lærerikt å bli kjent med ivrige turgåere med in­teresse for både å finne, kartfeste og tråkke opp de gjengrodde stiene. Vi som representerer historielag og kulturvern har erfart at vi sammen nyttiggjør hverandres interesser og kompetanse på en morsom og sam­funnsnyttig måte. De går og vi hjel­per myndighetene med å utarbeide best mulig formelt og praktisk vern. Vi to fikk en kraftig vekker da foreningen «Maridalens venner» viet hele sitt årsskrift for 2017 til «Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland» med Ståle Pinslie som stifinner og forfatter. Ståle impo­nerte, både over evnen til å finstu­dere gamle dokumenter og kart for deretter å anvende topp moderne teknologi til å gjenfinne stiene ute i terrenget og registrere dem på de nyeste kartene. Han har altså tegnet de historiske stiene inn på sin smarttelefon mens han har fintrålet terrenget til fots. Og han er snart åtti år! Uvanlig ungdommelige år, må det være lov å si. Ståle Pinslie har ikke gått for­ gjeves. Flere stier for vandrende folk og hester med kløv er blitt gjenfunnet. Disse er foreløpig bare delvis registrert på Kartverkets kart og kan derfor ikke følges der i sin helhet. Men vi kan følge stiene vist på kartene som du og jeg får opp ved å scanne en QR ­kode for den enkelte tur inn på våre egne smart­telefoner. Du finner hele årsskriftet på nettsiden til Maridalens venner.

Nøyaktigheten varierer, avhengig av type mobiltelefon og GPS-signa­ler. Takket være Ståle Pinslie, satel­litter og GPS kan vi i dag, med va­rierende nøyaktighet, se på mobilen hvor vi er i terrenget mens vi går. Inntil mange nok har tråkket opp de urgamle stiene er de selvsagt ikke lette å se alle steder. Men å finne stier er altså ikke lenger avhengig av blå striper på trærne. Vi er blitt heldige deltagere i en eventyrlig digital revo­lusjon når det gjelder både gjenfin­ning og registrering av kulturminner. At Ståle Pinslie nærmer seg åtti år vitner om at dette er en utvikling alle aldersklasser kan ha stor glede av.

Effektivt vern krever kunnskap og klokskap 

Ståle Pinslie har uten tvil brukt tiden svært godt og gjenfunnet tydelige spor etter flere av de eldste ferdselsveiene gjennom Nordmar­ka. Det viktigste nå er å få arkeolo­ger snarest til å kvalitetssikre og ty­delig registrere automatisk fredede ferdselsveier på de kartene som byråkrater godkjenner hogsplaner etter og som førere av skogsmaskinene følger. Oslomarka har spesiell vernestatus med krav om godkjen­ning av hogstmeldinger. Ellers i landet er det viktig at kommune nå fastsetter hogstregler som både iva­retar interessene til kulturminnever­net, turfolket og skogbruket. Etter kulturminneloven er det straffbart å ødelegge et automatisk fredet kul­turminne, altså alt som er eldre enn fra før reformasjonen i 1537. Det er bare snaue 500 år siden Luthers lære ble innført i Norge, og en kan med rimelig høy grad av sikkerhet fastslå at folk, hester og fe har gått her i noen tusen år før det.

Inntil arkeologene har rukket å kvalitetssikre og kartfeste de eldste ferdselsveiene og andre kulturminner som i dag er lite synlige i terren­get, er mye opp til byråkrater og skogeiere å vise respekt for de fun­nene som er gjort og bidra til å vise nødvendig hensyn. Det er nå relativt enkelt å laste ned kart med de om­talte ferdselsveiene på en smarttele­fon. Derfor bør skogeiere raskest mulig følge opp og oppdatere karte­ne som brukes i skogsmaskinene slik at både de selv og skogsarbei­derne ikke kommer i konflikt med kulturminneloven. For kulturminne­ loven er så streng at den pålegger grunneiere undersøkelsesplikt der det foreligger opplysninger om mu­lige kulturminner fra før 1537.

Det er viktig å presisere at vern av gamle ferdselsveier som kultur­minner ikke må være til hinder for fornuftig hogst. I perioder har både skogen i Nordmarka og andre ste­der vært så hardt utnyttet at terren­get nesten har vært skogløst. Normalt settes det av en «sikringssone» på mange meter rundt et fredet kulturminne. For ferdselsveier må det være egne regler, ellers vil en ef­fektivt stoppe alle hogstmaskiner og annen motorisert ferdsel på tvers av de eldste ferdselsveiene.

Det viktigste er at ingen maski­ner kjører i ferdselsveiene ­ eller om nødvendig: at stien beskyttes med granbar og skrapved. Passering må bare skje på tørre partier, som det er mange av, eller på godt frossen mark. Videre er det viktig å hogge skog skånsomt helt inntil ferdsels­veiene, slik at landskapet gjenska­pes mest mulig likt det våre forfedre gjennom tidene har opplevd. Å sette igjen et belte av skog langs ferdsels­veiene vil være uheldig både for ferdselen og skogbruket. Rotvelt er et velkjent fenomen i kantsoner. Da er det bedre med fri ferdsel og fritt utsyn. Ellers er det viktig å ta godt vare på den eldste skogen. Skikke­lig gammel skog inneholder et mang­fold av arter og er et eventyr å gå gjennom. Det er særdeles viktige kvaliteter å ta vare på. Under hogst må all kvist ryddes bort og nyplan­ting unngås innenfor den «sikrings­sonen» som gjelder rundt alle frede­de kulturminner. Da vil stiene forbli godt synlige kulturminner.

Et nasjonalt krafttak trengs 

Det finnes gamle ferdselsveier over hele landet som fortjener mye stør­re oppmerksomhet og aktivt vern enn de har fått til nå. Ståle Pinslies kartlegging, foredrag og erfaring i terrenget viser at det er på høy tid å minne grunneiere og byråkrater om at kulturminneloven også gjelder for gamle ferdselsveier. Fordi ferd­selsveiene av natur strekker seg over store avstander og krysser mange private og offentlige gren­ser, har Fellesrådet for historielage­ne i Oslo foreslått at Landslaget for lokalhistorie prioriterer og koordi­nerer dette temaet. Kunsten er å handle lokalt etter nasjonale ret­ningslinjer. Fellesrådet for historie­lagene i Oslo er som følge av erfa­ringene vi har innhentet i Nordmar­ka blitt invitert av Byantikvaren i Oslo til å være med på å utarbeide forslag til nye praktiske offentlige retningslinjer for aktivt vern av gamle ferdselsveier. Dette er en form for «vern ved bruk» ­samar­beid vi gleder oss til. Ved årsskiftet ble «regionrefor­men» iverksatt. Den innebærer at flere viktige kulturvernoppgaver er blitt overført fra Riksantikvaren til fylkeskommunene og Sametinget. Derfor håper vi nye nasjonale krav til aktivt vern av gamle ferdselsvei­er nå blir utarbeidet og vedtatt. Det vil være til stor nytte og glede for kulturbevisste politikere, saksbe­handlere, turgåere og skogbrukere over hele landet.