Våre eldste ferdselsveier
Aktivt vern og aktiv bruk
Evald Jon Strøm og Stein Øberg
Over hele landet finnes det rester etter de aller eldste ferdselsveiene som har vært i bruk for å komme fra et sted til et annet. Stiene ble opparbeidet over lange avstander som følge av at folk, fe og hester rett og slett måtte bruke beina. At alle ferdselsveier fra før reformasjonen er automatisk fredet etter kulturminneloven, er ukjent for mange. Denne artikkelen belyser hvorfor disse kulturminnene trenger en mere aktiv form for vern enn fredning, og hvordan det kan gjøres til nytte og glede for både kulturvernere, turgåere og moderne skogbruk. Ferdselen skjedde både sommer og vinter, i krig og i fred. Stiene fulgte som regel korteste vei. På barmark alltid over de tørreste partiene, på is og snødekke langs vassdrag. Etterhvert som kjerreveier ble bygd grodde de eldste ferdselsveiene som oftest igjen og er i dag derfor vanskelige å gjenfinne i terrenget. Men ved å kombinere inntegnede stier på gamle kart med nymotens GPS signaler og kartapper på alminnelige smarttelefoner, er det duket for en ny æra. Vi har nå mulighet til enkelt å vise de eldste ferdselsveiene på toppmoderne kart mens vi beveger oss i terrenget.
Mange er ikke klar over at i ferdselsveier som var i bruk før reformasjonen er likestilt med for eksempel vikingers gravhauger og sverd som automatisk fredede kulturminner. Det betyr i klartekst at ferdselsveier som var i bruk før 1537 ikke må skades eller ødelegges. Etter kulturminneloven er det straffbart å bryte loven. Noen vil da spørre om temaet er «ferdig snakka?» Svaret er todelt, både ja og nei. Ja fordi lovteksten er klokkeklar, både synlige og usynlige kulturminner fra før reformasjonen er automatisk fredet. Alle grunneiere og brukere av areal med fornminner plikter å forholde seg til kulturminneloven og har meldeplikt til myndighetene hvis de er usikre eller gjør funn. Alle som farer fram uten å vise den nødvendige respekt og varsomhet for kulturminner kan anmeldes for miljøkriminalitet og straffes. På den andre siden er det, som nevnt, vanskelig å vite hvor gamle ferdselsveger gikk. Derfor er det gledelig at moderne teknologi kan vise skogsarbeidere ferdselsveiene på de kartene som de nå bruker ombord i alle moderne skogsmaskiner. Vi kjenner ikke en eneste skogsarbeider som med viten og vilje vil ødelegge et kulturminne. Men for å unngå å skade et kulturminne må alle som arbeider i skogen enkelt få vite hvor kulturminnene er i terrenget. En spesiell strek på hogstkartet som angir at dette er, eller kan være, et kulturminne som skal tas hensyn til, vil uten tvil være til stor hjelp.
Digital gjenfinning og kartlegging
Grunnlaget for alt kulturvern er at objekter blir funnet, rapportert og registrert. I motsetning til de fleste andre kulturminner har ferdselsvei er veldig godt av å bli brukt. Derfor har det vært veldig lærerikt å bli kjent med ivrige turgåere med interesse for både å finne, kartfeste og tråkke opp de gjengrodde stiene. Vi som representerer historielag og kulturvern har erfart at vi sammen nyttiggjør hverandres interesser og kompetanse på en morsom og samfunnsnyttig måte. De går og vi hjelper myndighetene med å utarbeide best mulig formelt og praktisk vern. Vi to fikk en kraftig vekker da foreningen «Maridalens venner» viet hele sitt årsskrift for 2017 til «Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland» med Ståle Pinslie som stifinner og forfatter. Ståle imponerte, både over evnen til å finstudere gamle dokumenter og kart for deretter å anvende topp moderne teknologi til å gjenfinne stiene ute i terrenget og registrere dem på de nyeste kartene. Han har altså tegnet de historiske stiene inn på sin smarttelefon mens han har fintrålet terrenget til fots. Og han er snart åtti år! Uvanlig ungdommelige år, må det være lov å si. Ståle Pinslie har ikke gått for gjeves. Flere stier for vandrende folk og hester med kløv er blitt gjenfunnet. Disse er foreløpig bare delvis registrert på Kartverkets kart og kan derfor ikke følges der i sin helhet. Men vi kan følge stiene vist på kartene som du og jeg får opp ved å scanne en QR kode for den enkelte tur inn på våre egne smarttelefoner. Du finner hele årsskriftet på nettsiden til Maridalens venner.
Nøyaktigheten varierer, avhengig av type mobiltelefon og GPS-signaler. Takket være Ståle Pinslie, satellitter og GPS kan vi i dag, med varierende nøyaktighet, se på mobilen hvor vi er i terrenget mens vi går. Inntil mange nok har tråkket opp de urgamle stiene er de selvsagt ikke lette å se alle steder. Men å finne stier er altså ikke lenger avhengig av blå striper på trærne. Vi er blitt heldige deltagere i en eventyrlig digital revolusjon når det gjelder både gjenfinning og registrering av kulturminner. At Ståle Pinslie nærmer seg åtti år vitner om at dette er en utvikling alle aldersklasser kan ha stor glede av.
Effektivt vern krever kunnskap og klokskap
Ståle Pinslie har uten tvil brukt tiden svært godt og gjenfunnet tydelige spor etter flere av de eldste ferdselsveiene gjennom Nordmarka. Det viktigste nå er å få arkeologer snarest til å kvalitetssikre og tydelig registrere automatisk fredede ferdselsveier på de kartene som byråkrater godkjenner hogsplaner etter og som førere av skogsmaskinene følger. Oslomarka har spesiell vernestatus med krav om godkjenning av hogstmeldinger. Ellers i landet er det viktig at kommune nå fastsetter hogstregler som både ivaretar interessene til kulturminnevernet, turfolket og skogbruket. Etter kulturminneloven er det straffbart å ødelegge et automatisk fredet kulturminne, altså alt som er eldre enn fra før reformasjonen i 1537. Det er bare snaue 500 år siden Luthers lære ble innført i Norge, og en kan med rimelig høy grad av sikkerhet fastslå at folk, hester og fe har gått her i noen tusen år før det.
Inntil arkeologene har rukket å kvalitetssikre og kartfeste de eldste ferdselsveiene og andre kulturminner som i dag er lite synlige i terrenget, er mye opp til byråkrater og skogeiere å vise respekt for de funnene som er gjort og bidra til å vise nødvendig hensyn. Det er nå relativt enkelt å laste ned kart med de omtalte ferdselsveiene på en smarttelefon. Derfor bør skogeiere raskest mulig følge opp og oppdatere kartene som brukes i skogsmaskinene slik at både de selv og skogsarbeiderne ikke kommer i konflikt med kulturminneloven. For kulturminne loven er så streng at den pålegger grunneiere undersøkelsesplikt der det foreligger opplysninger om mulige kulturminner fra før 1537.
Det er viktig å presisere at vern av gamle ferdselsveier som kulturminner ikke må være til hinder for fornuftig hogst. I perioder har både skogen i Nordmarka og andre steder vært så hardt utnyttet at terrenget nesten har vært skogløst. Normalt settes det av en «sikringssone» på mange meter rundt et fredet kulturminne. For ferdselsveier må det være egne regler, ellers vil en effektivt stoppe alle hogstmaskiner og annen motorisert ferdsel på tvers av de eldste ferdselsveiene.
Det viktigste er at ingen maskiner kjører i ferdselsveiene eller om nødvendig: at stien beskyttes med granbar og skrapved. Passering må bare skje på tørre partier, som det er mange av, eller på godt frossen mark. Videre er det viktig å hogge skog skånsomt helt inntil ferdselsveiene, slik at landskapet gjenskapes mest mulig likt det våre forfedre gjennom tidene har opplevd. Å sette igjen et belte av skog langs ferdselsveiene vil være uheldig både for ferdselen og skogbruket. Rotvelt er et velkjent fenomen i kantsoner. Da er det bedre med fri ferdsel og fritt utsyn. Ellers er det viktig å ta godt vare på den eldste skogen. Skikkelig gammel skog inneholder et mangfold av arter og er et eventyr å gå gjennom. Det er særdeles viktige kvaliteter å ta vare på. Under hogst må all kvist ryddes bort og nyplanting unngås innenfor den «sikringssonen» som gjelder rundt alle fredede kulturminner. Da vil stiene forbli godt synlige kulturminner.
Et nasjonalt krafttak trengs
Det finnes gamle ferdselsveier over hele landet som fortjener mye større oppmerksomhet og aktivt vern enn de har fått til nå. Ståle Pinslies kartlegging, foredrag og erfaring i terrenget viser at det er på høy tid å minne grunneiere og byråkrater om at kulturminneloven også gjelder for gamle ferdselsveier. Fordi ferdselsveiene av natur strekker seg over store avstander og krysser mange private og offentlige grenser, har Fellesrådet for historielagene i Oslo foreslått at Landslaget for lokalhistorie prioriterer og koordinerer dette temaet. Kunsten er å handle lokalt etter nasjonale retningslinjer. Fellesrådet for historielagene i Oslo er som følge av erfaringene vi har innhentet i Nordmarka blitt invitert av Byantikvaren i Oslo til å være med på å utarbeide forslag til nye praktiske offentlige retningslinjer for aktivt vern av gamle ferdselsveier. Dette er en form for «vern ved bruk» samarbeid vi gleder oss til. Ved årsskiftet ble «regionreformen» iverksatt. Den innebærer at flere viktige kulturvernoppgaver er blitt overført fra Riksantikvaren til fylkeskommunene og Sametinget. Derfor håper vi nye nasjonale krav til aktivt vern av gamle ferdselsveier nå blir utarbeidet og vedtatt. Det vil være til stor nytte og glede for kulturbevisste politikere, saksbehandlere, turgåere og skogbrukere over hele landet.
Forfatterene:
Begge er tillitsvalgte og medlemmer av flere lokale historielag både i Oslo og andre steder i landet. Sammen har de fått i oppdrag av Fellesrådet for historielagene i Oslo å skape større oppmerksomhet om aktivt vern av de eldste ferdselsveiene både lokalt, regionalt og nasjonalt.